Hesten er en graseter og tarmsystemet er tilpasset en rasjon med mye grovfôr, det vil si mye gras og urter enten ferskt eller som høy eller ensilasje. Grovfôr er rikt på fiber og hesten trenger mye fiber i rasjonen for at tarmsystemet skal fungere. Grovt sett kan vi dele hestens fordøyelsessystem inn i to deler. I mage og tynntarm finner vi enzymer som fordøyer stivelse, sukker, protein og fett. Lenger bak i blindtarm og tykktarm er det mikrober som protozoer, bakterier og gjær som bryter ned tungt fordøyelige fiber til korte fettsyrer som så kan absorberes og utnyttes til energi. Hos hester som får grovfôrrike rasjoner vil en vesentlig del av energibehovet dekkes gjennom tarmmikrobenes nedbryting av fiber. Mikrobiell fordøyelse av fiber med produksjon av korte flyktige fettsyrer påvirker ikke hestens blodsukker og insulinproduksjon. Grovfôr med sitt høye fiberinnhold er derfor en viktig og riktig del av hestens fôrrasjon.
Fiberrike fôrtyper krever mye tygging og fører derfor til at hesten bruker lang tid på å ete. Dette er viktig for hestens velvære og trivsel og fører til økt spyttproduksjon, noe som kan være med å redusere faren for magesår.
Vi sier at hesten trenger en gitt mengde grovfôr i rasjonen. Dette oppgis gjerne som 1,5 kg høy per 100 kg kroppsvekt. Dersom vi bruker høysilasje må vi korrigere for et høyere vanninnhold (lavere tørrstoffinnhold, TS). Dette gjøres enkelt ut fra formelen:
Eksempel: En hest på 500 kg får 7,5 kg høy per dag. Hvor mye ensilasje med TS 60 % må den få for at dette skal tilsvare tørrstoffinnholdet i 7,5 kg høy?
Fiberinnholdet i grovfôr kan variere mye ut fra planteart og botanisk utvikling. Når plantene blir høstet tidlig er fiberinnholdet ikke så høyt, men det har høy næringsverdi. Blir plantene slått senere er fiberinnholdet høyere, men økt mengde lignin gjør at næringsverdien reduseres. Til ulike typer hester må vi derfor vurdere hvilke grovfôrkvaliteter som passer best.
I PC-Horse beregner vi rasjonens mengde av fiber som råtrevler (eng: Crude fibre, Sv: växttråd). I vanlig høy eller ensilasje finner vi ca 300 gram råtrevler per kg tørt materiale (TS). Det vil være noe lavere for tidlig slått materiale og høyere for sent slått.
PC-Horse beregner at hesten skal ha minst 3 gram fiber fra grovfôr per kg kroppsvekt daglig. I tillegg beregnes at rasjonens totale fibermengde per dag skal være minst 4 gram per kg kroppsvekt. Dette tilsvarer omtrent de grovfôrmengdene som er nevnt i denne artikkelen.
Det finnes flere analysemetoder for fiber og det er viktig at man ikke velger f.eks NDF (neutral detergent fibre) da dette vil gi omtrent dobbelt så høye verdier som råtrevler.
Hvis du har fått advarsel om for mye stivelse i et måltid bør du fordele kraftfôret annerledes i dagsrasjonen, eller innføre flere måltider. Du kan også forsøke å erstatte noe av kraftfôret med grovfôr (høy, høysilasje) av god kvalitet eller betfôr. Nedenfor kan du lese mer om stivelse og hvordan denne forkomponenten fordøyes i tarmene hos hesten.
Stivelse i hestens rasjon
Stivelse er et karbohydrat som finnes i plantenes frø og røtter, for eksempel i korn og poteter, og er en energireserve (opplagsnæring) for plantene. Dyr bruker til sammenligning hovedsakelig fett som energireserve. Stivelse er den mest energirike delen av kornet. I rasjoner til hest kommer stivelsen fra korn og kraftfôrblandinger. Innholdet av stivelse i havre og bygg er ca 500 g pr kilo (50% av vekta), og det er noe høyere i bygg enn i havre.
Fordøyelse av stivelse hos hesten
Vi ønsker at mest mulig av stivelsen skal fordøyes og absorberes i tynntarmen, siden stivelse som ikke blir fordøyd i tynntarmen vil passere videre til blindtarmen, der stivelsen lett skaper ubalanse i mikrobefloraen og kan føre til fall i pH-verdi og redusert fordøyelse av fiberholdig fôr.
Stivelsen varierer noe i struktur mellom kornartene. Stivelsen i havre er lettere fordøyelig enn stivelse fra bygg og mais. Dette har praktisk betydning for hesten, siden hesten kan fordøye mer havrestivelse i tynntarmen enn stivelse fra andre kornarter. Når bygg og mais behandles med trykk og varme, slik det er vanlig å gjøre ved produksjon av kraftfôrblandinger, blir stivelsen imidlertid lettere fordøyelig og mer lik havrestivelsen, og mer absorberes fra tynntarmen.
Etter at stivelsen er spaltet av flere enzymer i tynntarmen absorberes den til blodet som glukose (blodsukker). Et måltid med kraftfôr vil derfor i noen timer gi hesten forhøyet blodsukker. Blodets innhold av glukose reguleres gjennom utskilling av insulin som fremmer lagring av glukosen i form av glykogen i lever og muskler. Glykogenet er et viktig energilager for hesten, og mobiliseres raskt ved behov, for eksempel ved hard trening og konkurranser.
Hesten er følsom for store variasjoner i blodsukkeret. Enkelte hester, særlig ponnier, kan ha problemer med å regulere blodsukkeret (insulinresistens). Noen hester kan også reagere med å bli oppspilte dersom blodsukkeret stiger raskt (heating). Vi bør derfor ha kontroll med hvor mye stivelse den enkelte hesten får til hvert måltid.
Anbefaling
På grunn av sine egenskaper er stivelsen både en viktig energikilde i hestens rasjon, og en komponent som kan gi uheldige reaksjoner i organismen. Vi ønsker verken at for mye stivelse kommer ufordøyd til blindtarmen, eller at stivelsen blir altfor lett fordøyelig, slik at det kommer en for sterk blodsukkerstigning. Det er derfor viktig å gjøre seg kjent med rasjonens innhold av stivelse, og sikre en fordøyelse av stivelsen som balanserer de to nevnte effektene. Det kan vi gjøre ved å kontrollere at mengdene stivelse som gis i hvert enkelt måltid er innenfor anbefalte grenser.
Til normale friske hester anbefaler vi at et enkelt måltid ikke bør inneholde mer stivelse enn 1,5 gram per kg kroppsvekt. Det vil si at en hest som veier 500 kg ikke bør få mer enn ca 750 gram stivelse per fôring. Siden kraftfôrblandinger og korn inneholder 400 - 500 gram stivelse per kg bør vi derfor ikke gi mer enn rundt 1,5 kg korn eller kraftfôrblanding per måltid i dette eksempelet. Dersom hesten trenger mye kraftfôr på grunn av hard trening eller konkurranse anbefaler vi derfor å øke antall fôringer per dag, eller endre fordelingen av kraftfôr mellom fôringer, dersom mengden stivelse per måltid blir for høy.
I PC-Horse kan du fordele fôrene i hestens rasjon på måltider. Du vil da få en tydelig advarsel dersom mengden av stivelse i ett eller flere måltider overskrider de anbefalte grensene. Til hester som har problemer med reguleringen av blodsukkeret, eller lett får ”tying up” symptomer eller krysslammelse, vil det være gunstig å gi mindre stivelse per måltid enn det som er anbefalt (1,5 g/kg kroppsvekt). Du kan da i stedet gi fett i form av vegetabilsk olje som energitilskudd, og dermed redusere mengden av korn eller kraftfôrblanding i rasjonen, uten å gi hesten for lite energi.
Sukker i fôr analyseres etter flere metoder, men den vanligste kalles Total-sukker og måler enkle sukkerarter som glukose, fruktose og sukrose.
I vanlig høy er sukkerinnholdet ca 100 gram per kg, men variasjonen kan være betydelig. I høysilasje vil en del av det opprinnelige sukkeret være brukt opp i gjæringen og innholdet er derfor oftest noe lavere. I korn og kraftfôr er sukkerinnholdet lavt dersom ikke kraftfôret er tilsatt melasse. Vanlig sukkerinnhold i havre og bygg er rundt 18 - 20 gram per kg.
Sukkermengdene som finnes i høy og høysilasje gir sjelden problemer hos hest. Opptaket av grovfôr fordeler seg over flere timer av døgnet. Sukkeret absorberes derfor over lang tid i tynntarmen og fører ikke til store svingninger i blodsukker hos hesten.
Til hester som har problemer med sukkerreguleringen eller er insulinresistente kan det likevel være gunstig å ha grovfôr som er lavt i sukker.
Fôrtyper som er tilsatt melasse vil ha et høyere innhold av sukker, f.eks melasserte roesnitter (Betfôr).
I gras er fruktaner en viktig opplagsnæring. Fruktanene er komplekse molekyler (polysakkarider), som hesten mangler enzymer til å fordøye i tynntarmen, slik den gjør med stivelse og enkle sukkerarter. Fruktaner tansporteres derfor gjennom tynntarmen til blindtarmen hvor de brytes ned av tarmmikrobene. Hvis fruktanmengdene blir store kan det på samme måte som for store stivelsesmengder bli ubalanse i mikrobepopulasjonen og uheldige gjæringsforhold i blindtarmen. Dette kan hos enkelte hester føre til forfangenhet. Det er derfor viktig at hestene vennes gradvis til beitegang, og at tiden på beite reguleres for hester som er følsomme.
Mengden fruktan i gras varierer med værforhold og grasart. I kalde perioder vil fruktaninnholdet kunne være høyere enn i varme perioder. På varme solrike sommerdager er det lite problemer. På forsommeren og høsten, i perioder med kalde netter og morgener kan fruktaninnholdet i graset bli særlig høyt. Det er derfor god grunn til å ha ekstra oppmerksomhet på hestens reaksjoner på beitegraset i kjølige perioder, særlig tidlig og sent i beitesesongen.
Siden fruktaninnholdet i graset varierer så mye, er det liten nytte i å analysere for fruktaner. Det er imidlertid vesentlig forskjell på hvor mye fruktaner ulike grasarter og varianter innen grasart produserer. De som har egne beiter eller dyrker sitt grovfôr selv kan da ved kjøp av frøblandinger legge vekt på å få gras som har moderat fruktaninnhold.
De mest vanlige fôrtypene til hest inneholder lite fett. I grovfôr som høy og høysilasje er fettinnholdet oftest rundt 10-15 gram (fordøyelig) fett per kg tørt materiale. I bygg er innholdet av fett ca 20 gram per kg og i havre rundt 50 gram per kg.
Fett i form av vegetabilske oljer kan være et viktig energitilskudd i rasjonen, særlig til hester som har problemer med reguleringen av sukker og derfor må ha minst mulig stivelsesholdig kraftfôr eller sukker i rasjonen. Fett i rasjonen påvirker i liten grad blodsukkeret og kan derfor brukes til hester som lett kan bli forfangne eller har problemer med ”Tying up” symptomer eller krysslammelse.
Hesten fordøyer godt fett når det gis i moderate mengder. Dersom vi gir vegetabilsk olje i rasjonen regner vi at det er uproblematisk å gi opp til 1.0 desiliter olje (0,1 kg) per 100 kg kroppsvekt. Det vil si at vi til en hest på 500 kg kan gi 0,5 liter per dag. Dette bør deles på minst to måltider.
Hesten er ikke spesielt glad i vegetabilsk olje. Vi må derfor blande oljen i noe som hesten liker godt, f.eks i kraftfôret.
Fett er energirikt og vi kan regne at vegetabilsk olje inneholder rundt tre ganger så mye energi som vanlig korn og kraftfôrblandinger. Det vil si at 0,3 kg olje har omtrent samme energiverdi som 1 kg kraftfôr.
Biotin inngår i mange metabolske reaksjoner i kroppen, blant annet i omsetting av fettsyrer og aminosyrer, og nydanning av glukose. Biotin er også viktig for normal celledeling.
Biotin finnes i mange fôrslag som inngår i vanlige rasjoner. Eksempler på biotininnhold er: Alfalfa høy (0,2 mg/kg TS), Havre (0,1-0,4 mg/kg TS), Bygg (0,13-0,17 mg/kg TS).
Biotin er ett av de vannløslige B-vitaminene. Det er ennå ikke fastsatt eksakte behov for biotin. PC-Horse angir derfor bare hvilke mengder som tiføres med fôret, og kan ikke varsle om underskudd eller overskudd av biotin i rasjonen. Normalt produseres tilstrekkelig med biotin til å dekke hestens behov fra mikrobene i tarmkanalen. Biotin rapporteres å kunne ha positiv virkning på normal hov-vekst og på reparasjon av skader i hovens hornstoff. Man må da gi relativt store mengder biotin (10-30 mg/dag) i perioder av 7-9 måneder. Mange kraftfôr og mineral- og vitaminblandinger har tilsatt ekstra biotin. Det finnes også spesialtilskudd med særlig høyt innhold av biotin på markedet.
Vitamin C er en biologisk antioksidant, men har også andre viktige funksjoner i organismen. Innholdet av vitamin C i fôr til hester er lite kjent.
Hester (i likhet med mange andre dyr) ser ut til å kunne danne vitamin C fra glukose. Vitamin C behovet hos hesten er ikke definert så godt som de andre vitaminene som er med i PC-Horse. Selv om hesten normalt selv produserer tilstrekkelige mengder vitamin C, er det vanlig å tilsette vitaminet i kraftfôr og i mineral- og vitaminblandinger.
Vanlig grovfôr (gras, høy, ensilasje) er rikt på kalium. Ved vanlige grovfôrmengder vil vi derfor meget sjelden se kaliummangel hos hester. Selv om behovene for kalium til hest er kjente, har vi valgt å utelate kaliumbehovene i programmet, fordi grovfôret under praktiske forhold tilfører et stort overskudd av kalium. Ved ekstrem fysisk aktivitet (feltritt over flere dager og andre harde konkurranser) blir det anbefalt å bruke elektrolytt- (mineral) blandinger med kalium for å erstetta tap med svette. Melasse fra sukkerrør er også en god kaliumkilde.
I plantenes celler finnes kalium (K+) sammen med ulike organiske anioner (ioner med negativ ladning). Siden kalium fra slike forbindelser må skilles ut med urin og avføring sammen med et anion, vanligvis bikarbonat (HCO3-), har disse forbindelsene en basisk (alkaliniserende) virkning på urinen. Kaliuminnholdet i fôret inngår derfor når PC-Horse beregner Kation-Anion balansen (DCAB) i rasjonen.
Alle dyr trenger å få tilført en rekke mineraler i rasjonen for at kroppen skal fungere. Takket være snart 100 års ernæringsforskning vet vi mye om hvilke mengder hesten trenger å få tilført av det enkelte mineral - enten det er natrium (i salt), kalium eller jod. Vi vet for eksempel at det er sjelden hesten mangler kalium, siden plantekost er rikt på dette mineralet. Natrium, derimot, er det lite av i forhold til de mengdene dyreorganismen trenger. Dette forklarer at vi må gi salttilskudd, men ikke kaliumtilskudd. Siden natrium og kalium opptrer som positive ioner (Kationer), dvs. at de har elektrisk ladning, følges de alltid av negative ioner (Anioner), siden fôret som helhet ikke er elektrisk ladet.
Like viktig som de absolutte mengdene av natrium, kalium, klor og svovel, er balansen mellom ionene for hestens stoffskifte. Særlig for sportshest kan det være grunn til å passe på at rasjonen ikke har en ubalanse som kan virke surgjørende på stoffskiftet. Hos hester som får store kraftfôrrasjoner kan dette skje. Rasjoner som virker surgjørende har en negativ verdi for Kation-Anion balansen. Rasjoner med en positiv kation-anion balanse motvirke slik surgjøring. Derfor har dette området fått større oppmerksomhet i det siste. Gjennom sammensetningen av kraftfôrblandingene kan fôrprodusentene regulere Kation-Anion balansen.
Det er kompliserte fysiologiske forhold som ligger bak virkningene av fôrets kation-anion balanse. Vi har nedenfor, for spesielt interesserte, forsøkt å forklare noe av dette. Les videre hvis du er interessert i å lære mer!
Ved å analysere rasjonens innhold av de nevnte elektrolyttene kan vi beregne effekten av dietten på kroppens syre-base balanse. Balansen (differansen) mellom innholdet av positive og negative ionene kalles rasjonens Kation-Anion balanse, vanligvis forkortet DCAB eller CAB. Kation-Anionbalansen er altså ikke et næringsstoff, men en differans som beregnes på grunnlag av rasjonens innhold av natrium-, kalium-, klorid- og sulfationer. DCAB kan bereges for et enkelt fôr, og for en hel rasjon, og angis i milliekvivalenter (mEkv).
Hvis DCAB er positiv, har rasjonen eller fôret et overskudd av kalium og natrium i forhold til klorid og sulfat. En slik rasjon vil gi en alkalisk reaksjon på urinen, slik vi vanligvis finner det hos hest og andre planteetere. Hvis DCAB er negativ, må dyret erstatte underskuddet av natrium og kalium i dietten med H+, og urinen blir sur. Kjøtterere som hund har vanligvis en diett med negativ DCAB og følgelig en sur urin.
Sportshester utsettes for betydelige syrebelastninger ved sterk fysisk aktivitet. Det er antatt at det er gunstig med rasjoner som kan bidra til å motvirke en slik syrebelastning. Det er derfor nå blitt vanligere å oppgi fôrets Kation-Anion balanse, og komponere kraftfôr for sportshest på en slik måte at den totale rasjonen har en DCAB-verdi på +200 til +300 mEkv. I PC-Horse kan du følge med på DCAB verdien for rasjonen og for det enkelte fôr. Det er ikke entydige råd å finne for optimale DCAB-verdier for rasjonen i litteraturen, men det er lite ønskelig med negative eller sterkt negative DCAB-verdier, som blant annet fører til tap av kalsium fra skjelettet hvis rasjonen brukes over lengre tid.